Hvem vil seg så vondt?
Dette var tittelen på et innlegg der en av våre dommerlegender i detalj beskrev hvordan norsk innebandy ikke jobber sammen, men hver for seg. Hvordan man aktivt jobber mot dommere og ikke med dommerne. Fraværet av utviklingen av produktet eliteinnebandy og hvor stor avstand det er til internasjonal innebandy. Dette ble skrevet for mange år siden og vi kjenner på mange måter at vi ikke har kommet så mye lengre og vi spør oss igjen: «Hvem vil seg virkelig så inderlig vondt?» Mye kan sies om norsk innebandy. Mye menes om norsk innebandy. I disse dager menes mye om de som «styrer og bestemmer» i norsk innebandy. I løpet av en sesong menes og sies mye om oss som skal lede norsk innebandy på banen. Hvem er disse som skal lede kampene? Det er de som ofrer familietid, fritid, jobbtid, blod, svette og tårer, utallige treningstimer og mental kapasitet, for å få gjennomført en innebandykamp i norsk eliteserie.
Det er de som går på jobb dagen etterpå med enten en veldig god følelse eller en ræva følelse – alt ettersom hvordan kampen dagen før utfoldet seg. Å tro at vi går upåvirket hjem fra en dårlig kamp og tenker at «vi fikk jo penga» er idioti på sitt verste. Vi drar med oss en elendig følelse inn i vårt daglige liv.
Det er de som får valget mellom å se sitt eget barn spille kamp eller danse – men som velger å dømme fordi innebandy er så ufattelig gøy.
Svaret på dette oppleves i retning ja. De som kan reglene eller tilnærmer seg på en anstendig måte, er også de som prater med normal høflighet og tilnærmer seg kamplederne og andre med respekt. For de vet. De vet hva alt dette innebærer og har en forståelse for de avgjørelsene vi skal ta i løpet av et brøkdels av et sekund, eller tre avgjørelser i løpet av to sekunder. De har full forståelse for at vi kan bomme, men vil ofte bare ha en forklaring. Det er dessverre alt for få som vet og forstår.
All klagingen på banen og fra benkene som tror de kan oppføre seg som en lagkaptein er endeløs. Så det er sagt. Uten bind på armen har spillerne ikke rett til å tilnærme seg kamplederne (det står faktisk i regelverket), med mindre kamplederne åpner opp for det. Så hvorfor er det da blitt en unison enighet om at det er greit at alle prater med dommerne? Hvorfor tolereres dette i klubbene?
Det blir rett og slett ikke slått hardt nok ned på. Vi kampledere har vært for feige. Samtidig må vi alle gå i oss selv, for det er ikke vi dommere som skal være oppdragende!
For vi er de som har gitt dere fingeren, men dere har gapt over hele armen.
Vi har en unik mulighet til å fremstå som en profesjonell idrett – en eliteidrett – gjennom ulike initiativ og forsøk på å utvikle produktet sammen. Vi har også hatt muligheten til å vise frem produktet på TV gjentatte ganger. Men hva skjer når kameraene skrus på, enten det er TV2 eller Joymo? Løper vi de ekstra meterne eller jobber hardere i motgang? Nei, vi finner noen vi kan skylde på. En syndebukk. Dommerne er ofte det.
Spillere bommer på pass, keepere slipper inn skudd fra midtbanen. Men vi bruker ikke noe av vår tid på å fortelle hvor dårlige dere var der og da. Det er så mange faktorer som spiller inn i forhold til hvordan man presterer og det vet vi.
Vi gir heller spilleren eller keeperen en klapp på skulderen og forsøker å oppmuntre. Fordi vi vil at spillerne og lagene skal lykkes. Vi vil at dere skal prestere. Vi vil være med på kul og morsom innebandy – underholdning, spenning og nerve.
Vi vil være med på å utvikle norsk innebandy.
Vi er verken skuespillere, selgere, klovner, eller barnehageonkler. Vi er dommere eller populært kalt kampledere, med en alminnelig jobb. Vi har familie, med hund og katt. Man av oss har barn som driver sine idretter, som vi går glipp av, helg etter helg. Samboere eller koner som sette sitt til side, fordi vi befinner oss i en hall etter eller annet sted i landet.
Dersom det vi leverer over tid ikke er godt nok og vi ikke har riktig progresjon, så lever vi også fint med det. Det er ikke en menneskerett å dømme og da kan vi bruke tiden vår på andre ting - og forhåpentligvis kommer det opp andre som leverer både bedre og mer stabilt. Elitelagene burde skamme seg!"Vi er ikke perfekte. Vårt mål er og vi jobber virkelig hardt for å til enhver tid å levere en perfekt kamp. Vi er veldig klar over at vi har dårlige dager også - men det er en del av gamet. Alle gjør feil, men vi kan bare lære av de feilene vi gjør."
Hadde eliteserien vært på nivå med internasjonal innebandy, ville det ikke vært rom for dialog og sutring. Lagene ville blitt straffet med mål imot. Og spilleren som sutret ville blitt plassert på benken av en oppvakt lagleder. Lagene i norsk eliteserie ønsker seg gode kampledere. Vi kampledere trenger gode arbeidsvilkår for å være gode. Fokus på det vi kan gjøre noe med. Fra vi kommer til hallen til vi er ferdig. Dette har vært mangelvare en god stund nå. Det legges ikke opp til gode arbeidsvilkår slik vi bør kunne forvente av en eliteidrett. Vi må håndtere alt fra sutrete materialforvaltere til fysioterapeuter, som videre forplanter seg til resten av laget. Vi kan ikke forstå hvorfor dere ønsker å bruke så mye energi på å klage, når den kunne ha vært brukt på å snu kampen. Det virker som dere tror at vi kampledere blir bedre, tar bedre avgjørelser eller gjør om på avgjørelsene dersom dere sutrer og klager. Er ganske sikker på at det ikke er tilfelle.
Det virker som spillere og lagledere «glemmer» igjen folkeskikk, høflighet og gjensidig respekt i garderoben, før de låser borrelåsen på skoa og tar kjeppen i hendene og entrer banen. Er det voksenopplæring vi skal bedrive? Skal kamparenaen og spilleflaten fungere som et uteområde i en barnehage? For i så fall forstår vi hvorfor man ønsker å fremstå som slik forbilder for de mange unge tilskuerne på tribunen. Det er visst helt greit å fremstå som vulgære pre-teens, så lenge barnehageonklene (ref. dommerne) sier det er greit, eller rettere sagt ikke får sagt noe. Og sier vi noe, så skulle vi også sagt det til han andre gutten for 14.38 minutter siden. Og pappaen min er sterke enn din…
Er det hit vi vil? Har vi sunket så lavt at respekten for aktører på banen er borte…? Signalet som sendes og som fanges opp av barn og unge som ønsker elitespillere som gode forbilder. Er alle blitt så selvsentrert at vi tillater oss å fremstå som sutrete småunger fordi noe butter litt imot? Eller enda verre, som en gjeng illsinte orangutanger på benken, fordi en alfahann (ref. dommere) entret deres territorium for å markere at her går grensen?
Alt er greit? Og det er alltid dommerens ansvar?
Det burde være et fora hvor forbund, elitelag og kampledere kan treffes før en sesong og underveis. Vi burde ha et fora hvor vi sammen kan legge rammebetingelsene og premissene for hvordan vi ønske å utvikle norsk innebandy. Det må bli stopp på forestillingen av at kamplederne er fra en annen planet. Vi bedriver samme idrett. Vi ønsker det samme, selv om vi har forskjellige roller. Fra en kampleders ståsted må det bli nulltoleranse for unødvendig og urettferdig støy – men det samme burde gjelde internt hos lagene. Det er ikke bare dommerens oppgave å sørge for gode rammevilkår, det er et felles ansvar. Sammen må vi klare å gjennomføre en holdningsendring i norsk innebandy.
Nå har vi forsøkt i ett tiår… vi har tatt den tunge vei, fra noobs til topp. Vi har erfart og lært. Vi har vært utenfor Norges grenser og høstet verdifull kunnskap - men til hvilken nytte?
Og til slutt vil vi spørre:
Hvordan skal opplevelsen av norsk toppinnebandy motivere til å få frem unge og nye lovende dommere? Hvem vil seg selv så vondt?
Sammen har vi ansvaret for å utvikle et eliteprodukt, fra minirunde til eliteserie og landslag, med all den mentalitet vi tilfører underveis.
Nå får Johansen og Monge i hvert fall mer tid med de som verdsetter tiden vår, og så får vi la andre løse resten på banen, sammen med spillerne, lagene og forbund, og ikke minst kamplederne.
