Tirsdag publiserte Dagbladet en artikkel om de største talentene i norsk innebandy, der motivasjonen til avisen er å tjene penger, som er forståelig, og godt plassert bak PLUSS-tjenesten til avisen. Journalisten som skrev saken har delet den på sosiale medier hos innebandy-miljøet, med oppfordring å betale 39,- for en uke for å kanskje få avisens redaksjon til å godkjenne at journalisten(e) kan skrive flere saker om innebandy. Den valgte NBF å dele på sine sosiale medier, noe jeg spurte om. Svaret jeg fikk var at journalisten på Dagbladet trengte gode lesertall og abonnenter, og "Vi må starte et sted", med håp om at kanskje flere aviser ville skrive om noe hvis Dagbladet fikk det til. Et aktivt valg og vurdering av forbundets kommunikasjons-ansvarlige. 

Fine, kanskje ikke så ille tanke det. Men folk som har drevet på med å skrive om idretten vår i mange år synes kanskje det er en smule rart at det deles og på en måte støttes. Her hos oss på Innebandyavisen har vi ikke mottatt noen støtte fra forbundet rent økonomisk, mer enn en annonse i forbindelse med NM-finaler og noen innebandy-camper et år for mange år siden. Noen få ganger har saker fått en link til vår sak i en artikkel, men det har ifølge de som skrevet saken vært mest fordi de ikke rakk å skrive noe bra selv, eller at de ikke vært på plass. Sjelden eller aldri har noe blitt delt på forbundets sosiale medier, som i alle tider har vært de med fleste følgere av alle, mye grunnet at de har det beste "varemerket" der, retten til ordet "innebandy" - av naturlige årsaker. Der hadde våre saker gjerne fått innpass ukentlig, og nådd et større publikum enn de som aktivt oppsøkt oss selv opp gjennom årene. Selv om dere stort sett alle vet hvem vi er, møter jeg stadig på folk som aldri hørt om oss før, litt fordi vi aldri helt hatt råd å promotere oss ut til det store publikummet i noen større grad, for det koster penger, noe vi sjelden hatt mye av.  

Opp gjennom årene har nå legendariske nettsteder som Kro's corner og Bjørnsen Online lagt ned stort arbeid for å skrive om norsk innebandy, og etter hvert har Floorballkings, Heitmann Online, Innebandyavisen, Veienmotguld og annet dukket opp, med et formål for øyet, spre informasjon og gode historier om sporten vi alle er glade i. Å ha fått støtte av Norges viktigste organ innenfor den idrett hadde vi vært glade for, men den har stort sett uteblitt. Vi har hatt ok samhandling med forbundet, men støtte vil jeg ikke kalle det for, og støtten økonomisk har jo som allerede sagt vært lik null, selv om det har blitt søkt om midler for å kunne dekke mer, uten at vi stort sett fått svar eller klart å få konkretisert noe. En støtte vi uten tvil ville hatt godt av før vi selv tok skrittet ut og begynte å ta betalt for noe av innholdet vårt, og en støtte vi uten tvil ville ha trengt under trange pandemi-år og perioder med mange abonnementer på pause så som under denne tiden av sesongen, da 200-300 avslutter sine abonnement hos oss, og forhåpentligvis kommer noen av de tilbake under høsten. 

Vi hadde kunnet skrevet en artikkel om Norges største talenter for lenge siden, grunnen til at vi ikke gjør det er at vi rett og slett ikke føler vi har et journalistisk godt grunnlag for å lage slike lister, uten at det blir helt feil. Hvor Dagbladet har vært de hundrevis og kanskje tusenvis av timene de seneste sesongene vi har sittet langs vantet vites ikke, men grunnlaget for listen er i hvert fall syltynn, i beste fall, det er i hvert fall min mening. 

Selv om mange kanskje ikke er klar over det, så er dette noe vi gjør på fritiden vår og på dagtid har vi helt vanlige jobber, pengene vi drar inn på abonnementer investerer vi stort sett de fleste ganger på utstyr og reiser for å dekke kamper, både rundt om i Norge eller følge norske spillere i utlandet, eller landslagene. Lønnen i kroner og ører har vært sparsommelig, men minnene fra ulike mesterskap og kamper er mange. 

//Redaktøren