VM-kvalen er over og vi er som venta klare for VM på en enkel måte, med det jeg sitter igjen med er tankene på hvor vi kunne ha vært i stedet for hvor vi faktisk er.

Tre av fire landslag har blitt mer profesjonelle de siste årene, med blant annet innslag av erfarne SSL-trenere som har løftet det sportslige nivået flere hakk opp. Johnny Petersen fikk inn Niklas Pålsson og Andreas Elf som trenere for herrelandslaget (det ble og tatt en telefon til både Oscar Lundin og Mika Kohonen som begge takket nei), noe som ga en umiddelbar forbedring av profesjonalitet og spillere som følte glede og stolthet ved å spille på landslaget. Når Johnny ga seg kom Dennis Ericsson-Freij inn som har SSL-erfaring både for kvinner og menn, og med seg fikk han Richard Wellsmo som per dags dato er hovedtrener for Täby sitt SSL-lag. U19 menn har Patric Jonsson henta inn Karl Pontén og Henrik Lorendahl. Sistnevnte gikk rett over til svenskenes U19-landslag da alt ble stengt ned av covid. 29 år gamle Karl Pontén er en enorm ressurs med erfaring fra SSL og Allsvenskan.

Så har vi kvinnelandslaget. Landslagssjefen har liten eller ingen kontakt med klubbtrenere i Norge og utlandet. Misnøyen blant flere av spillerne har blitt skremmende stor. Jeg har vært til stede på mer eller mindre alle samlinger siden 2016, sett alle landskamper og fulgt kvinnelandslaget meget tett de siste årene og forstår misnøyen til jentene godt. 

Det tok av når det ble åpnet for aktivitet igjen etter covid. Landslagssjefen har en sivil jobb som er ekstremt krevende og tar mye tid. At det var bryte-VM på Jordal og ekstreme jobb mengder som følge av det gjorde at energinivået på samlinger var meget lavt. Flere jenter satt med følelsen at sjefen var sliten, uengasjert og opplegget var ekstremt dårlig. Det ble veldig mye prat i miljøet og mange frustrerte jenter. Derifra og fram til VM var tilbakemeldingene fra flere av jentene til oss at de følte at landslaget tok mer enn det ga. Det var ikke gøy, og opplegget var uprofesjonelt i forhold til hva de er vant med fra klubblagene sine. Flere vurderte om dette er noe de ønsket å bruke tid på. Det er ingen playbook, ingen plan for taktikk, ingen videoanalyser av eget spill eller motstandere. Dette er noe spillerne forventer på et landslag og som de har sett at herrene har hatt de tre siste VM. At VM nærmer seg holdt motivasjonen oppe. I VM skal sjefen ha ros for å coache hardt og være skikkelig pålogget. Han er sliten, svett og tom når han kommer til oss i mediasonen etter match, men videoanalyser av eget lag og motstandere er mangelvare på lik linje med VM to år tidligere.

Tida går mot sommer og seksjonsstyret får nyss i at årets trener i SSL herrer 2021 er tilgjengelig. Han vil ta Norge flere steg videre. Han har trent Endre i SSL damer og Kalmarsund i SSL herrer, og er nå leder for Sverige største klubb Täby FC. Han har skrevet VM-analyser for det svenske forbundet, bidratt rundt Guldsteget, har høyskole-poeng i mesterskapscoaching og fulgt Norge tett de siste tre VM. NBF ønsker å likestille landslagene, gi jentene et bedre sportslig opplegg, øke profesjonaliteten og gi teamet et ekstra medlem i tillegg til landslagstrener, men dette takker altså landslagssjefen nei til, ingen forstår hvorfor.

Når vi i Innebandyavisen legger ut en sak om dette føler tydelig sjefen at vi motarbeider han og ønsker at vi skal utestenges fra samlinger. På siste samlingen på Jessheim i oktober ble vi forsøkt nektet adgang til å være nede rundt banene av vikarierende koordinator.

3-4 september er det duket for samling på Jessheim: Lørdagen forgår uten de helt store overraskelsene, men det som skjer på Søndag er kontroversielt og tidligere nevnt. Landslagssjefen er ikke der. Både leder av seksjonsstyret og et
forbundsstyremedlem er til stede. Det kommer fort fram at landslagssjefen er borte på grunn av bursdagsfeiring kvelden før. Med så mye bråk det har vært rundt regler om prioriteringer de siste årene fremstår dette som svært lite gjennomtenkt og provoserende. Spillere reagerer tvert fordi ingen spillere har fått fri for noe av koordinator tidligere, men sjefen har brått fått det nå. Dette viser og en mangel på engasjement fra sjefen sin side. IFFs datoer ligger ute tre år framover i tid, så man vet veldig godt når det er samlinger. Er du engasjert gleder du deg stort til å se spillere igjen, du er på tæra og jobber livet av deg for få mest mulig ut av de få timene man endelig har sammen. Landslagsjobben er en jobb du virkelig skal blø for.

Landslagskoordinator har vært urokkelig på at landslag alltid må prioriteres, og selv spillere i Sverige som har spilt kamper om opprykk til SSL med laget eller har ønsket å være tilsted i bryllupet til mor og far har blitt utestengt eller truet med utestengelse. Når NBF har gitt landslagssjefen fri dagen etter en bursdagsfeiring, så har de skapt seg et problem framover når spillere ønsker seg fri. Det har vært et gjentagende problem at landslagskoordinator har ønsket å utestenge våre beste og mest profesjonelle spillere, enten de velger kamper for sin arbeidsgiver i SSL/Allsvenskan fremfor en samling, eller som en spiller som droppet den siste økta på en samling før VM-kvalifiseringen for å spille NM-finalen for G19. Verst av alt er kanskje når en mor gjør alt rett nå hun ringer til landslagskoordinator for å avklare når det er samlinger før hun bestiller en kostbar familiereise. Det blir i etterkant satt opp en ekstra samling som uheldigvis er mens de er på tur, og da vil landslagskoordinator utestenge sønn/ datter grunnet reise. Ingen spillere får fri, men å gi en landslagssjef fri grunnet bursdag klarer koordinator altså, utrolig! Landslagskoordinator har alltid sagt "Landslag skal alltid prioriteres, det er frivillig å delta og ingen tvinger en til å være her”. Dette gjelder tydelig ikke alle. Det må være samme regler for alle fire landslag, sjefer som spillere. Nå er det ett sett regler her, ett sett der, vi justerer litt som det passer her og litt som det passer der ut i fra hvor god tone man har med hver enkelt sjef.

I VM i Uppsala i 2021 ville jentene teipe over likestilling mellom kjønnene som alle landslagsdraktene har på den høyere armen. De føler at likestillinga ikke er der den bør være og at de ikke får de samme mulighetene som gutta har med et bra sportslig opplegg, god oppfølginga, et solid team, en god leder og ikke minst føler de at det brukes større ressurser på gutta. De føler det er et sett med regler for dem og et annet sett for de der de straffes om de bryter reglene mens gutta slipper unna selv om de lager mye støy og har gått ut til media. Debatten om likestilling og fryktkultur skøyt ekstra fart den 5. januar i år når det kom fram at NBF ikke sender damelandslaget i bandy til VM i Sverige, som går parallelt med gutta sitt der. Frykt- kulturen kom fram når tidligere landslagsspiller i bandy Maria Skavhaug kommenterte følgende i sosiale medier "Jeg personlig fikk en egen «straff» fra forbundet da de ville utestenge meg fra landslagssamlinger etter jeg hadde uttalt meg negativt i pressen". Riksmedia har tidligere skrevet om dette. Hvor ble det av det vedtatte jenteløftet kan man jo spørre seg.

Når generalsekretæren reiser ned til Jönköping for å besøke Daniel Gidske og prate om hvordan norsk innebandy kan bli bedre, så lurer jeg på hvorfor man ikke tar turen til Karen Farnes noen mil lenger sør. Hun har flest landskamper gjennom tidene, NM- gull, tosifret antall år i SSL og et SM-gull på CV ́en. Laget går alltid først og hun er ekstremt seriøs når det kommer til trening og den fysiske biten som NBF legger så stor vekt på.

Et annet eksempel på forskjellsbehandling gjelder drakter. Hvorfor spiller jentene år etter år i herredrakter og ikke damedrakter? Pureplay har bekreftet at de kan leverer damedrakter om NBF ønsker det. Jeg skjønner at drakter går i arv og brukes på tvers av alle fire landslag, men når man trykker nye drakter til VM med navn på ryggen så burde det gå an å kjøpe drakter ment for jenter og ikke gutta.

På samlingene utover høsten kom forskjellsbehandlingen godt frem. Her er det tydelig at flere av jentene virkelig har gått lei av at alt uprofesjonelt og at sjefen virker uengasjert, og enkelte sier rett ut vi må ha ny landslagssef. Flere sier at det ikke er gøy lenger og at hele opplegget tærer på motivasjonen. Enkelte som kommer rett fra U19 og bare vært på en samling eller to føler at det var betydelig mer profesjonelt og seriøst på U19.Forskjellene rundt landslagene blir tydeligere enn noen gang når tre landslag er under samme tak i oktober. Flere av jentene kommenterte det også underveis i samlinga da med "legg merke til forskjellene på banene, engasjement og praten i hallen". Både A-Herrer og U19 Kvinner har taktikkmøter på møterommene. Hos A-kvinner topper det seg på lørdag da rekkene er delt inn og en spiller spør “hvordan skal vi spille?” svaret hun får er "det finner dere ut av selv". På søndag er det noen få minutter med taktikk i garderoben. Lav 2-1-2 med stående låst center i midten. Da jentene etterspør å spille mer dagens type innebandy med styrepress eller høyt press er svaret "min erfaring er at dere bare blir overspilt".

Når uttaket til VM-kvalifiseringsuttaket slippes den 27. desember har ikke sjefen pratet med alle som vrakes på forhånd. Når en spiller kontakter landslagssjefen for svar er svaret hun får at han har juleferie og starter å ringe neste uke fra mandag 2. januar. Det er helt greit at man har juleferie fra sivil jobb i romjula, men når et uttak slippes da må man være tilgjengelig for spørsmål og svar, spesielt når ikke har vært i kontakt med eller fått tak i alle på forhånd.

Vi har tre spillere i Allsvenskan som har vært med på de siste samlingene og som per nå spiller i klubber som ligger på kvalifiseringsplass til SSL. En har aldri vært vraket fra hun debuterte i 2011 før nå til kvalifiseringen, en spilte VM sist og en var kaptein mot slutten av U19 VM i september. Dette er unektelig litt rart, men vi har altså en landslagssjef som sier rett ut til en av jentene at han ikke har sett noe på Allsvenskan i år. Alle kamper i Allsvenskan sendes på innebandy.tv, så terskelen for å se disse jentene i aksjon er ikke så høy. Er det slike ledere vi vil ha på våre landslag? Han har heller ikke reist over grensa og sett på noen av de syv spillerne vi har i SSL spille live. Solbakken er neppe på Vålerenga-Sandefjord fordi det kryr av landslagsspillere der, det handler om å vise seg frem så alle føler seg sett. Det må vi da kunne forvente av en landslagssjef.

I VM-kvalifiseringen i Koceni 31. januar er det på nytt stor misnøye når rekkene blir sluppet og det viser seg at ingen rekker er like etter hva man har hatt på samlinger. Flere av jentene uttrykker at de føler det sosiale er viktigere enn å vinne. Etter første match føler de at de ikke er forberedt og det er stor frustrasjon over trenerteamet. Ingen reell coaching, og timeout kommer på stillingen 2-8 i stedet for i første omgang (1-6) når man sliter mye og kampen blir avgjort. Landslagssjefen uttaler til en spiller på benken før den siste perioden "Nå skal vi kose oss”, da er stillingen 1-7. Jeg tror få spillere koser seg når man ligger seks mål bak, og så og si aldri taper kamper i klubblaget.

Etter bråket rundt U19 herrer fløy en fugl over Oslo, og ned ramlet en over en ni siders rapport som kommer fra en i teamet rundt herrelandslaget, om opplevelser rundt 6-nasjoners og alt rundt VM. Når jeg leser den og ser i detaljer hva sjefene gjør, klokkeslett på alt, tanker etter kampene og at det hver eneste kveld et sted fra 20.30 til 21.30 er gjennomgang av kamper med video-analyser av egen kamp som nylig ble spilt, og av motstanderen man har dagen derpå innser man hvor enormt langt bak trenerteamet til damelandslaget er. Herrene har totalt hatt fem timer med teori om spillet fram til VM på samlinger, jentene føler at de har hatt fem til ti minutter under samme periode. Det er en helt annen verden og profesjonalitet hos trenerteamet til herrene som jeg så gjerne skulle sett at også jentene hadde. Jeg har full forståelse for at sivile jobben til sjefen krever ekstremt mye, men har man ikke tiden og energien det krever bør man ikke takke ja til en ny periode som landslagssjef. Landslagssjefer skal virkelig blø for jobben og ha en oppfølgning og et opplegg som holder skyhøyt nivå.

Hvorfor sier ikke jentene noe selv?
Det er en fryktkultur i norsk innebandy som har vært der i mange år. Spillere tørr ikke å si hva de mener kan bli bedre. Uttaler man seg kritisk til NBF eller landslagsledelsen er man livredd for å bli utestengt fra landslagene. Det ble ekstra tydelig rundt bråket med herrelandslaget der fire spillere ble utelatt. Hun som har uttalt seg mest kritisk hos damene er kanskje i sitt livs form, har vært fast inventar på kvinnelandslaget siden 2011, ble brått utelatt fra kvalifiseringen. Flere av jentene har valgt å kontakte seksjonsstyret i frustrasjon over det sportslige opplegget, det de opplever som forskjellsbehandling, mangel på engasjement og mangel på taktikk, playbook og video. De føler ingen tillit til verken landslagssjef eller landslagskoordinator, men med styret føler de at de kan ha en dialog, få si sin mening og de har fått svar på ting. Det var også seksjonsstyret som sørget for at de utelatte gutta kom inn igjen og deltok i VM. Det er heller ingen hemmelighet at landslagssjefer ansettes ut fra hvem som har laget støy og ikke støy. Sportslige resultater, opplegg og engasjement har om noe svært lite å si. Etter sakene vi hadde rundt U19 menn har totalt ni foreldre tatt kontakt med oss i haller eller på Messenger, og sagt rett ut de ikke tørr å «like» eller kommentere innlegg i frykt for at det skal gå utover vår sønn eller datter. En far var allerede nå redd for sønnen som er aktuell for det neste U19-kullet. Spillere forteller meg at de de ba andre spillere om å fjerne likes de har gitt på innlegg i frykt for at det skal få konsekvenser. At vi har havnet her er helt utrolig.

Konsekvensene av dette ser vi tydelig på damelandslaget nå. Vi får en landslagssjef som har den høyeste trenerutdanningen vi har i landet, men han oppleves som uengasjert, han har liten eller ingen kontakt med de fleste trenere i inn og utland og oppfølginga og det sportslige opplegget er ikke nærheten av et landslag verdig, men dette godtas av landslagskoordinator fordi han ikke lager støy.

Hvorfor følges ikke ting opp og tas tak i? Er det å unngå litt kritikk og støy viktigere enn landslagenes og sportens utvikling? Hvor er oppfølgningen, medarbeidersamtalene og kravene til både til sjefer og ansatte? Når ansatte sier rett ut "jeg har aldri hatt en medarbeidersamtale noen gang" er noe fryktelig feil. Klubber rundt om i landet og mange av eliteserielagene har tatt store steg ang profesjonalitet de siste årene. Det trenes mer og det ansettes daglige ledere på både 50% og 100% stillinger, nå må NBF følge etter. De ansvarlige må ta skikkelig tak, sette krav og ikke minst følge de opp. Har man ikke tid, lyst, energi eller engasjement til å gjøre jobben skikkelig da sier jeg som det ble sagt på Ullevål før landslagssjefen takket nei til SSL treneren "da har vi valgt feil sjef". (Gjelder like mye ansatte) Gör om, gör rätt.

Det er på tide at jentene også får en topp internasjonal sjef eller trener nå. Årets trener i SSL 2021 og årets trener i SSL 2018 har alt pratet om å samarbeide. Anbefaler en telefon til de.

Koordinator og president må snart slutte å skylde og klage på det svenske forbundet som gir f i IFF-helger og på IFF som flytter fram ting når vi er akkurat like ille selv. Vi krever at alle i Sverige skal droppe oppkjøring med egen klubb for å komme på Vikingen som ikke er en IFF-helg. Vi har ikke krav på de da og det samme gjaldt når vi krevde de kom hit for avreise til kvalifiseringer mens det pågikk spill i SSL og NM semifinaler i G19/J19 her hjemme. Tross bråket rundt U19 menn endte det så klart med at en jente mista SSL kamp og en NM semifinale. Vi opptrer nøyaktig like dårlig som SIBF og IFF.

Hvorfor kan vi ikke tilpasse oss som alle andre? Det er spillere som satser, drømmer og vil noe med sporten. Ikke minst er det spillere som har tatt tak i det fysiske for å orke et helt VM, som landslags-koordinator har hatt så mye fokus på. Mer eller mindre alt bråk og missnøye rundt landslagene de siste femten årene kunne og vært unngått med god kommunikasjon, litt smartere valg ang reiser og at vi tilrettela for enkelte spillere en helg i året. Ri prinsipper kan ikke være viktigere enn menneskene, drømmene og følelsene som ligger hos spillere som har havnet i en kjip situasjon på grunn av IFF, det svenske forbundet eller dårlig planlegging fra oss selv. Spillerne har ikke gjort noen feil selv og bør således ikke straffes.

Det positive er at styret som har vært rundt IFF-helgen i oktober der det svenske forbundet legger kamper nå er over. Når en sjef innvilges fri en IFF-helg grunnet bursdag så er SSL-kamp(er) mer enn god nok grunn framover.

Alle er nok enige om at landslagene ikke fungerer optimalt sånn det styres nå. Det er på tide at man setter seg ned og se på hvordan kan vi bli bedre, hvordan kan vi øke profesjonaliteten og utnytte hver krone optimalt. Folk må være åpne for endringer og justeringer. Ting må følges opp nøye og justeres deretter. Det må arrangeres flere landskamper på hjemmebane og ting må legges til rette for at man skal kunne prestere på samlinger. Mange klubber har tatt store steg for å profesjonalisere treninger, sportslig opplegg og driften, nå må NBF følge etter.

Vi har prøvd å få landslagssjefen, landslagskoordinator og generalsekretær i tale, men førstnevnte henviser til sin oppdragsgiver Norges Bandyforbund og de andre har ikke svart på våre henvendelser. President Jon Erik Eriksen tok derimot kontakt etter at vi sendte ut saken til de involverte.