Redaktør Kent Henriksen på jobb under kvalifiseringen i Latvia tidligere i vinter. Foto: Petter Alexandersen

– Et forsøk på å kneble pressen

Etter Norges kamp mot Danmark prøvde vi for andre gang på to dager å få landslagssjefen i tale, men det endte isteden i et forsøk på å kneble pressen.


Innebandyavisen har siden 2008 jobbet hardt for å løfte og fremme idretten vi alle er så glade i. Noen ganger har det vært verdens enkleste og morsomste oppgave, men noen ganger er det fryktelig trist og tungt. I høst kritiserte vår ekspert Petter Alexandersen landslagssjefen for det norske landslaget for kvinner da han ikke ønsket en SSL-trener i staben, noe som resulterte i at vi fikk trøbbel med innpass på den siste VM-samlingen for menn og de andre samlingene som var i Jessheim rett før det braket løs, både med mesterskap og kvalifisering. Etter det vi kjenner til ville ikke landslagssjefen som blitt kritisert ha oss der. Det ønsket både landslagsledelsen for U19 kvinner og landslaget for menn. Det ble ivrig "møtevirksomhet" på tribunen, der vi ble fortalt at vi kunne få gjøre jobben vår fra. Da jeg sa at vi kunne forlate samlingen, og deretter lage en sak på at vi ikke er ønsket der før et stort mesterskap ble det iverksatt en spørrerunde med landslagssjefene, der vi etterhvert allikevel fikk innpass og fikk gjort en god jobb i forkant av det som komme skulle. 

Så ventet kvalifisering i Latvia. Vi reiste over til Koceni, og gjorde oss klare for første kamp. Jeg noterte tidlig at den til vanlig hyggelige tonen med landslagsapparatet var borte. Det var ingen som kom bort og hilste, som vært en selvfølge de siste 12-13 sesongene, det var ingen lagoppstilling å få i forkant. Ok, rart tenkte jeg. Kanskje de er fokuserte, kanskje de ikke så meg, hva vet jeg. Sikkert bare jeg som innbiller meg muligens, var følelsen jeg satt igjen med. Det ble tap for Finland, og mixed zone sto vi og ventet på intervjuer og fikk huket tak i en finsk stjernespiller først. Landslagssjefen og tre norske spillere står også på blokka, landslagstrener som backup om sjefen ikke stiller. De som vært i en mixed zone vet at det er kaotisk, da to nye lag med 40-50 spillere og støtteapparat skal inn og varme opp og gjøre sine forberedelser samtidig som 40-50 aktører skal ut fra den forrige. Vi fikk tak på et par norske spillere i Koceni sportshall med ekstrem høy musikk og lydnivå, som ofte er etter kamp, men landslagsledelsen forsvant fortere enn kvikt, og med null adgang til garderobeområdet var det bare å glemme å få et intervju etter kampen. Ok, greit. Sånn er det noen ganger. 

Dag to får jeg bekreftet min følelse fra dag en. Landslagskoordinator går en omvei for å levere lagoppstilling, den får jeg som dagen før pent be sekretariatet om å se for å kunne lage sak rett før kampen. Kampen går som den skal, norsk seier og glade norske spillere og ledelse. Denne gang ber jeg min kollega om å huke tak i landslagssjefen før de fyker forbi, samtidig som jeg venter på å få kontakt med de spillerne jeg skal snakke med. Da hører jeg en høy norsk stemme som er tydelig irritert. Det er landslagssjefen som ikke tenkt å stille til intervju og slenger med leppa til min kollega. Han prøver å roe ned landslagssjefen, og sier at det er helt greit at han ikke stiller til intervju. Landslagssjefen på sin side bekrefter at det er min kollegas feil at han ikke stiller til intervju, og min kollega forteller da at vi jobbet med en sak som kommer ut etter kvalifiseringen. Da kommer det som både jeg og min kollega oppfatter som en trussel, og for min del et forsøk på å kneble pressen. Situasjonen roer etterhvert ned seg, men jeg er såpass forbannet på dette at jeg på kvelden sender en e-post, der jeg forklarer hva som har skjedd og hvordan vi ikke godtar at man prøver å kneble pressen eller komme med trusler, i tillegg til at man ikke stiller til intervju. E-posten sendes til generalsekretær, landslagskoordinator og seksjonslederen. Kun en svarte på e-posten. 

Etter mailen var sendt ut fikk jeg sporentreks en e-post fra seksjonsleder Paal Saastad, som skrev følgende: "Jeg forventer at våre ansatte knyttet til landslag stiller seg til disposisjon for pressen.". Jeg ble også fortalt at det står i kontrakten til landslagsledelsen at de skal stille til seg disposisjon for pressen etter landskamper.

Som jeg skrev i mailen som ble sendt, har jeg forståelse for at enkelte ganger kan det være greit å slippe, og det har vært en uskreven regel at vi har godkjent at andre har tatt det intervjuet, både på leder- og spillersiden ved behov, null stress for vår del. Det jeg imidlertid reagerer på er at denne gang er det ingen som aktivt oppsøker oss etter de første kampene, spør hvem vi ønsker å intervjue og hjelper oss å gjøre en god jobb for norsk innebandy, og at man kampen etter faktisk gjør det, men uten at det kommer noen beklagelse eller et svar fra generalsekretæren og landslagskoordinator. 

Nå har det gått noen uker side vi kom hjem fra Latvia, og det meste har roet seg. Jeg har fortsatt en del spørsmål som jeg føler er litt hengende, og en del skuffelse etter VM-kvalifiseringen som normalt sett har pleid å være utelukket hyggelig, foruten noen seige resultater eller prestasjoner.

Med saken som er publisert i dag uttrykkes en stor forundring over mangel på engasjement, og den har vi sett på nært hold, selv om vi også sett mye engasjement under enkelte forestillinger, på godt og senere tid på vondt. Vi ble allerede under VM 2019 gjort oppmerksom på misnøye hos de norske spillerne og noterte oss ting, som senere ble til en langt større sak. Den valgte vi å publisere nå. Vi har alle en jobb å gjøre, og noen ganger er det både vanskelig og lite lystig, men vi lar oss ikke knebles av den grunn.

//Kent Henriksen, redaktør