Som hovedtrener for Tunet herrer elite, så føler jeg meg tvunget til å kommentere et par punkter i uttalelsene som har kommet fra NBF. Å være president for et forbund forplikter, og det er derfor svært overraskende å se hvordan hans uttalelser kun baserer seg på deres side av denne saken. 

Problemstilling: IFF flyttet VM-kvalifiseringen for U-19. Dette ble gjort den 26 september.

I forbindelse med dette, og mitt verv som hovedtrener, har jeg ikke blitt kontaktet av noen i verken NBF, eller trenerteamet tilhørende U-19. Det samme gjelder for styret, og evt. relevante personer, i Tunet. På dette tidspunktet er serieoppsettet i Eliteserien for lengst besluttet, og seriestarten er avklart. Dette er et oppsett som utelukkende er basert på NBF sine data, og datagrunnlag. I klartekst: Ved tidspunktet, 26.sept., er relevante beslutningshavere i NBF bekjent med både oppsett, og problemstillingen, som vil medføre til situasjonen vi nå må belyse den faktiske sannheten rundt.

Offentliggjøring av landslagsuttak, 21.desember:

På dette tidspunktet offentliggjør landslagstrener Patrick Jonsson sin tropp til VM-kvalifiseringen. NBF har på dette tidspunktet, i samråd med landslagsledelsen, satt opp et detaljert tidsskjema. Dette blir sendt til uttatte spillere, og delt internt i NBF. På dette tidspunktet er det 12 uker siden offentliggjøringen av datoendringen for VM-kvalifiseringen. I denne perioden har ingen av relevante trenere, eller klubber, blitt kontaktet. En åpenbar utfordring viser seg ifbm. offentliggjøringen av programmet; NM for G-17, og flere eliteseriekamper for herrer spilles samtidig som avreisedatoen.

I etterkant av dette tar sportslig leder i Tunet kontakt med NBF, landslagskoordinator og hovedtrener. Spørsmålsstillingen som blir formidlet: hvordan kan vi sammen løse dette på best mulig måte for disse ungdommene. Unge, sårbare, gutter, som skal beskyttes, og veiledes i de mange valgene man står i som ungdom. Spillere hvor vår oppgave som ledere, og voksne mennesker, er å beskytte, hjelpe, støtte oppunder sårbarheten, og ikke minst det å skape best mulig forutsetninger for at de utvikles som mennesker, og spillere, i vår fantastiske sport.

Svaret er kort, uten noen form for interesse, eller vilje til å se begge sider av saken. De legger all skyld på IFF. «Landslaget skal reise samlet ned til mesterskapet og vi kan ikke endre på reisetidspunktet.».

Med andre ord, de spillene som ikke møter til oppsatt tidspunkt, iht. reiseplan fra desember, blir utelatt fra landslagstroppen.

På bakgrunn av dette velger Tunet å sende en offisiell henvendelse til NBF. Denne blir sendt 9 januar, dvs. at det fortsatt er rundt 2 uker til avreisetidspunktet. Innholdet i denne e-posten kan gjerne offentliggjøres. Hovedbudskapet: Forslag til løsninger, uten at disse ungdommene skal slippe å ta et umulig valg. Denne e-posten blir aldri besvart.

Noen dager i etterkant av henvendelsen blir vi underrettet om at det er fattet et vedtak av seksjonsstyret. Vedtaket medfører blant annet at våre gutter endelig kan fjerne en tung bør fra sine skuldre, det blir nemlig tillatt å reise mandag morgen. Den ekstra reisen foreslo Tunet for øvrig klubben kunne dekke, ikke NBF. Endelig er det noen som har satt de unge guttene i fokus, og vedtaket blir oppfattet som svært positivt.

20.januar

Klare for dobbeltkamp i Nord-Norge, og med hele laget samlet (fredag ettermiddag) på Gardermoen, får jeg en telefon fra leder i klubben. Det er gitt kontrabeskjed. «Jeg har akkurat fått en telefon fra Presidenten i Forbundsstyret. Beskjeden var at spillerne må stille til oppsatt reiseplan på søndag, ellers så blir de fjernet fra landslagstroppen!»

I et langt liv har jeg ofte blitt satt i vanskelige situasjoner, men hvordan skal jeg klare å formidle dette til mine egne gutter. Skal jeg ta en beslutning for gutta? Ønsker de å ta dette valget selv? Med begrenset tid, og i en svært presset situasjon, rådfører jeg meg med teamet rundt herrer elite (Jørn og Oddbjørn). Vi er alle enige om at dette er et valg vi må ta for de, disse fantastiske ungdommene skal ikke behøve å ta et slikt valg – i en sånn situasjon. Det er umenneskelig.  

Vi snur oss rundt, og klarer å få booket en hjemreise søndag morgen. Vi samler hele laget, og gir gutta beskjed: «Vi har tatt avgjørelsen på at vi sender dere hjem søndag morgen, dere tar et fly hjem så dere rekker oppmøtet med landslaget. Dere får da spille kampen mot Harstad, men vil ikke være tilgjengelig for spill mot Narvik på søndag».

I samme moment tar jeg en telefon til landslagssjefen. Jeg gir beskjed om at vi flyr gutta hjem med morgenflyet på søndag, slik at de kan reise iht. reiseplanen fra NBF. Svaret fra landslagssjefen gjør meg svært overrasket, «Åja, så da trenger jeg ikke å ta de ut, og kalle inn nye?». 

Dialog mellom landslagssjef, og mitt verv som trener i Tunet:

Samtalene starter en ukes tid før avreise til Nord-Norge. Jeg oppfatter på dette tidspunktet dialogen som positiv, med god tone, og av konstruktiv art. Han spør meg om det finnes noen muligheter for at vi kan unngå de to relevante spillerne under søndagens kamp? Et helt legitimt spørsmål. Min utfordring er at vi har hatt store skadeproblemer, kombinert med sykdom, som gjør at vi har maks 16 (hvorav fire halvt skadede) spillere tilgjengelig. Med dobbeltkamp på hjemmebane kommende helg, og samtidig dobbeltmøte i Nord-Norge påfølgende helg – så svarer jeg at dette blir utfordrende for oss.

I de påfølgende dagene får jeg gjentagende forespørsler om det finnes en mulighet for å unnvære de to relevante spillerne. Som følge av at skadesituasjonen ikke har endret seg, er svaret det samme. Men, vi kommer med et forslag - klubben har besluttet at de tar kostnaden for å fly ned gutta på mandag morgen. Dette anser vi som et forslag som kan dekke behovene til både klubb, NBF, og som gjør at spillerne ikke blir satt i en vanskelig situasjon. Svaret er kategorisk, «Nei, det er ikke mulig som følge av prinsippene til NBF». Jeg er tilhenger av klare rammer, og tydelige prinsipper, men dette er en uvanlig situasjon som krever medmenneskelighet. På dette tidspunktet har vi heller ikke dette privilegiet, når hans arbeidsgiver har satt han/oss i denne situasjonen. Den beste løsningen vil være at vi flyr de ned mandag morgen, som jeg igjen foreslår. Svaret som kommer fra Landslagssjefen, ryster meg. Ikke bare som trener, men også som menneske og de verdiene jeg står for. «Jeg kan jo bare fjerne de fra troppen?». Jeg svarer momentant «det kan du virkelig ikke gjøre mot disse ungdommene?». Etter en lang samtale blir vi enige om at ta opp kontakten på mandag, og sjekke status.

På mandag får jeg SMS, med forespørsel på troppen status. Dessverre hadde dobbeltkampene medført flere skader, og vi ble også tvunget til å avlyse treningen. Troppen telte nå 11 mann, hvorav to av disse var nevnte U-19 spillerne. Det var det siste jeg hørte fra landslagssjefen, og dialogen sluttet denne mandagen (16.januar).

Det å uttale seg offentlig i saker som dette er alltid utfordrende, men når det går på bekostninger av mine grunnleggende verdier, og prinsipper, da føler jeg meg tvunget til å gjøre noe. Jeg stiller noen store spørsmålstegn til hvordan denne saken er håndtert av NBF, men også landslagssjefen. 

Hvordan har vi klart å sette oss i en slik situasjon, og hvordan skal vi sørge for at dette ikke skjer igjen? Har vi et forbund som er så rigide, at de ikke klarer å se løsninger utover prinsipper som er basert på medlemmenes beste?

Det å være landslagssjef for et U-19 landslag forplikter mye utover det sportslige. Du skal være en rollemodell, et forbilde, og ikke minst et trygghetsanker for alle de unge spillerne du har ansvar for. Det er ikke mitt ansvar å besvare dette spørsmålet, men når forslaget ditt som leder er å ta bort unge gutter fra Norges landslag– som mange har som guttedrøm, for å løse et problem som ligger hos de voksne – er du da skikket til å ha en sånn rolle?

//Christer Rönnmark